Muhammed gikk ensom i det helvete han kaller ørkenen. Plutselig ser han et palmetre. Under treet sitter en spinkel mann, med kryssede bein i en hypnoselignende tilstand. Dette var det første mennesket Muhammed hadde sett på lenge. Han så så fattig og stusselig ut, kanskje han kunne tilby ham en tur innom Sahara café?

Muhammed: Hei du! Går det bra, et fattig menneske som deg kunne vel ikke tenkt seg å være med meg på café Sahara?

Buddha: Hei, jeg er ikke fattig, men rik på visdom. Så er jeg også en prins, men jeg liker din tanke på å hjelpe de fattige så jeg blir gjerne med.

*Fortsetter å gå 5 mil til Sahara café*

Muhammed: Hva skal du kjøpe deg da Buddha?

Buddha: Jeg skal ikke kjøpe noen ting.

Muhammed: Vil du ikke ha noe?

Buddha: Jo, jeg vil gjerne ha noe, men jeg kan ikke betale for det selv. Jeg kan bare ta imot fra andre. Om jeg skal lære andre disse verdiene, må jeg jo følge dem selv. Ikke sant?

Muhammed: Vel, du ser ikke direkte rik ut. Du ser mer ut som en fattig kar, så da kan vel jeg være litt gavmild å gi til de fattige. Hva vil du ha?

Buddha: Gjerne en koffeinfri iskaffe.

Muhammed: Ok, men hvorfor ser du så tynn og stakkarslig ut? Er ikke du en prins?

Buddha: Jo, jeg var det. Jeg hadde et så og si perfekt liv ifølge noen. Ingen bekymringer, helt til jeg så sykdom, fattigdom og lidelse. Det fikk meg til å dra bort fra kongedømme og søke etter svar på åndelige spørsmål.

Muhammed: Fant du guden du lette etter?

Buddha: Jeg lette ikke etter Gud, jeg lette etter svar. Buddhismen er en ikke-teistisk , som betyr at det er en religion uten en gud.

Muhammed: Hvordan kan du ikke tro på en Gud? Jeg møtte selv på en engel.

Buddha: Jeg har ikke møtt gud, og det burde jeg ha gjort forstår du.

Muhammed innså at det hele var en illusjon, for vi vet alle at Buddha oppnådde nirvana.